Igjensitting med Frøken Olsen
Det å sitte og gjøre matteoppgaver en vakker vårdag, er ikke akkurat det morsomste som fins. Motivasjonene var derfor ikke akkurat på topp da jeg satt alene på grupperommet en ellers helt vanlig tirsdag. Ruteark og brøkoppgaver lå foran meg på pulten. Ikke særlig trivelig. Jeg hadde mest lyst til å være ute, dessuten kjente jeg at vårkåtheten begynte å krible i kroppen. Til tross for dårlig motivasjon visste jeg at oppgavene likevel måtte gjøres før eller siden, så jeg begynte å se litt på dem.
Jeg tenkte lenge over hva løsningen kunne være, men jeg fikk ikke til noe som helst. Tankene mine var et helt annet sted enn på rutearket.
Plutselig kom frøken Olsen inn og spurte hvordan det gikk.