Jeg sitter musestille inne i krattet, og ser på den unge jenta. Det vil være sterkt pinlig for meg om hun oppdager meg, og selvsagt enda mer for henne selv. Jeg kan selvsagt se i en annen retning, men jeg tror ikke det vil være overbevisende for henne, i fall hun skulle oppdage meg. Dessuten: ingen normal mann – og det er et vidt spekter – ville la være å se på dette; den prest som påsto at han ville eller hadde, han ville rødme ved å møte blikket mitt idet han påsto slikt!
Forresten er det ikke lenger prester flest som ville remje fordømmende, det er, foruten mannehaterkvinsen, deres hormonfattige såkalt intellektuelle mannlige klakører. Jeg foretrekker så langt ærlige homser fremfor disse motbydelige og selvopphøyde sveklingene, som ikke bare lider av gammel-frøken-tendenser, men nokså sikkert også av altfor sjeldent fitte.
Jeg har dradd på et turisthotell, for langt nede på lavlandet til å kunne kalles høyfjellshotell, og på denne årstiden beregnet jeg at hotellet ville være meget dårlig besøkt. Det stemte også, og det passer meg utmerket, ettersom jeg skal bruke denne weekenden til å arbeide med en sak, og dermed ikke bare har rommet mitt, men hotellets salonger så å si til min private rådighet. Og da jeg etter lunsj gikk ut på tur denne varme vårdagen med løvsprett som man nesten kan følge med i fra minutt til minutt, tok jeg av fra en oppmerket tursti, og kom ned mot denne bondegården som ligger cirka tre hundre meter nedenfor her jeg sitter på en mosedekket, litt stor stein inne i et tett kratt med or, som har kommet lenger i løvspretten enn bjerkene og rognene omkring.
Jeg satt ikke her da jeg først så den purunge jenta; jeg var helt nede i skogsbrynet, der et jorde grenser skarpt opp mot skogen, og jenta kom ruslende på en sti oppover fra gården. Turnsko på føttene, hvite shorts med blå striper i, og en lyseblå T-trøye som foran har i seg struttende spisse små jentebryster.
Jeg tekte at denne teigen av løvskog tilhørte gården, og jeg folie meg som inntrenger; på en annen side hadde jeg ikke b. st til å gå tilbake straks den stien jeg hadde kommet nedover fra hotellets oppmerkede turvei; jeg ville se jenta på nærmere hold. Så jeg satte meg her inni krattet, og tenkte at hun ville vel rusle forbi oppover på stien uten å se meg. Og så kunne jeg senere slentre tilbake, og helst ikke ville jeg ta henne igjen, eller møte henne! I våre dager kan en tenkende mann bli skremt for å treffe i sær de helt unge utgaver av hunnkjønnet på overfallsegnede steder…
Da jenta kommer helt nær, fire-fem meter fra mitt usiktssted, og er rett bortenfor meg på stien, ser jeg på ansiktet hennes at hun må være cirka to år yngre enn jeg først trodde, hun er så nyutsprungen at løvskogen som omgir henne, harmonerer meget vel. Hva et døgn fra eller til ville vise seg på løvskogen, kan for henne regnes i et halvår: utpå høsten i fjor så hun nok ganske annerledes ut, likedan som at hun om et halvår fra nå, vil ha passert stadiet av dette bristeferdige – og være blitt kun ung, plump saftighet, som om nok et år igjen vil ha i seg alle tegn på det vraltende kvinnemenneske hun kommer til å bli ut fra arveanlegg og kostvaner.
Nå er brystene hennes i tre avsatser struttende under den trange T-trøya, knoppene først, så den liksom forhastede avsatsen bak dem, og så igjen, i videre kjegle, selve brystene. Hun har litt putemage, som ennå kan kal les søtt, men som omsider vil virke motsatt; hun er i det hele tatt på grensen til å være fet. Shortsen – som antakelig er fra i fjor – er nå nesten fravokst, og sitter så stramt at jeg helt sikkert kan avgjøre at hun ikke har truse under der er ingen strikkrender som avtegner seg.
Venusberget er fremputende, og innunder det, kløves fitta hennes på en såpass provoserende måte at jeg nesten tør gjette på at hun har tatt på seg shorts og den gamle T-trøye fra i fjor, som en plutselig impuls denne varme vårdagen uten at hennes mor har sett henne kle seg slik; kanskje hennes foreldre nå har lagt seg nedpå litt etter dugurd?
Så forsvinner disse nøkterne tanker, og et øyeblikk tror jeg jenta har sett meg inne i krattet, men så glir blikket hennes videre, og hun dreier seg sakte rundt, ser nedover mot bondegården hun kom opp fra. Shortsrumpa står nesten komisk utstruttende; det fravokste vesle plagget strammer seg inn mellom halvkulene, og dekker ikke nederste del av dem jeg kan se søkket mellom lår og rumpeballe. Hun kan fortsatt kalles søt, og hun er – sett fra enhver manns øyne som ikke er terrorisert til blindhet, fullstendig “plukkeferdig” – jeg leter ikke i tankene etter et mer akseptabelt ord, ettersom ingen ord er tillatte lenger for temaet.
Da er det jenta trekker T-trøya opp av shortsen, – og jeg tror først at hun skal vrenge plagget over hodet. Men hun bare tar det oppom de lubne struttebrystene, og står og stryker seg på disse særegne tre-trinns-brystene. Jeg ser henne i profil, og så opptatt som hun nå er, etter det forte blikket rundt seg som sa henne at hun selvsagt var alene her, – kaster hun ikke et blikk mer rundt seg. Jeg overraskes ikke da hun slipper struttebrystene, og jeg ser at den ytterste avsatsen – selve knoppene – peker litt oppover, og at hun nå hekter tommelfingrene innenfor linningen på shortsen på begge hofter, og skyver plagget midt nedpå lårene. En smal, ganske buskete hårdott står frem i profil, – for hun har ganske riktig ikke truse under den fravokste shortsen. Venusberget står markert frem, og sett fra siden er det hårløst inn fra lysken til den smale stripen midt på. Rumpa puter ut bak henne, og er ennå lykkelig fri for det løse, kvapsete heng den om få år vil få, om da ikke et mirakuløst brudd med nedarvet levesett skulle inntreffe i jentas liv.
Hun skrever ut så langt det fravokste shortsen om lårene hennes tillater, og jeg vet ikke om det er noen spesiell grunn for jenta til ikke å kose seg med seg selv hjemme på gården, hvor hun sikkert har et rom for seg selv – eller gjøre det i et uthus, hvorfor hun gikk opp hit opp i skogen for å gjøre det,- eller om det bare er en tilfeldighet: at lysten kom over henne her oppe i all angende knoppesprett?
Hun tar høyre hånd fra tilsvarende bryst, og idet hun nå legger hånden inn mellom de skrevende, lubne lårene, dreier hun litt på seg, flytter fort en fot fra en trerot tvers over stien, og blir dermed stående med rumpa mot meg, ei jenterumpe som ennå er nokså søt, selv om der er altfor mye fett på den. Jeg studerer alt dette mens pikken min reagerer sunt, og blir hard i venstre bukselyske.
Skrittet hennes med fitta og lyskene og det nederste av rumpekløfta – er fullt synlig innunder henne; hun er hårløs bakerste halvpart der, og jeg ser to fingre være klemt opp i en lyserød spalte mellom de lubne, ytre fitteleppene, – og det som måtte være av indre lepper, er skjult under fingrene hennes. Sett innunder skrittet hennes bakfra, er hun marsipanfold og et blekrødt, glinsende vått drops midt i det bakerste av folden mens hun graver seg med to fingre forfra og innunder knoppen. Og hun er “marsipan” også omkring den lett brunlige lukkemuskelen i den yppige englerumpa hennes. Det er nokså innlysende at jeg forlokkes av tanken på å kunne la ståpikken min – for står gjør den nå – hard og litt oppkrum, som et bein – altså: kunne la denne pikken gjøre seg glatt på hodet, og så klemmes oppunder jenteskrittet, opp i den unge fitta, og holdes på plass mot skjedeinngangen, som antakelig har møydomshinne, – og SÅ, mens den ledige hånden holder henne foran hoftene, trenge inn med et fort og litt hardt støt. Litt smerte må hun regne med første gangen. Og forresten: jeg ville suget henne til orgasme først. Ikke sant? At tanker er tillatte fortsatt i dette land!
Jeg kan høre den opphissede pusten hennes, – den øker og øker. Så holder hun på å snuble, og hun gir fra seg et par høye hikst under orgasmen, og blir deretter stående lett lutende. Høyrehånden glir ned, henger langs hoften, akkurat som den venstre gjør, og i noen sekunder kan jeg se hennes hovne men likevel smale, røde fitterevne helt frem, der kileren så vidt kan sees bakfra. Og der, omkring begynnelsen av fittemunnen, er en fuktigglinsende liten krans av mørke krøllhår, tynnende ut til litt dun bak til midt på de ytre fitteleppene.
Så trekker hun T-trøya ned, og vrikker på de allerede for fete hoftene og likedanne rumpa, og får den fravokste shortsen oppom.
Og hun rusler sakte, dovent, nedover stien, ut av løvskogen i utspring, og videre nedover jordet mot gården som er hennes hjem.
Og JEG tar med meg opplevelsen som min fullt tillatelige; jeg skulle likt å møte den person som ville våge å anklage meg for å ha sett hva jeg har sett…